Igor Zubarev er Karelias representant i det Russiske Føderasjonsrådet (overhuset i det to-kamrede russiske nasjonalforsamling)
Kjære med formenn i Den russisk-norske kommisjonen, kolleger!
På vegne av Føderasjonsrådet er jeg glad for å ønske dere velkommen til det karelske landet ved åpningen av den 49. sesjon til Den blandete russisk-norske kommisjonen.
Jeg representerer republikken vår – Karelia – i Russlands parlament. Ved å benytte anledningen vil jeg takke arrangørene av kommisjonen for at de valgte regionen vår for å ha et kommisjonsmøte. Republikken har opptjent denne retten av minst to grunner.
For det første, er innbyggerne i republikken, pomorer, blant de første sjømennene som startet utnyttelsen av Kvitsjøen, Barentshavet og Norskehavet.
For det andre, har sjøfart og fiske i Karelen og Norge vært uløselig knyttet siden eldgamle tider.
Karelen, dens pomordel, har spilt en veldig viktig rolle i historie av torskefiske i Barentshavet.
De lokale innbyggerne, pomorer, som startet utnyttelsen av Kvitsjøen, var både skipsbyggere og sjømenn på samme tid. Tilbake på 1400-tallet ble Grumant (dagens Svalbard) oppdaget på pomorbåter, og pomorer seilte til bredder av Norge og Novaja Semlja.
Pomorer laget håndskrevne los-bøker datert 1820. De ble skrevet i byene Kem og Sumskij Posad som ligger ved bredden av Kvitsjøen. Los-bøkene har hundrevis av geografiske punkter og beskriver i detalj veien fra pomorbosetninger til Tromsø.
Siden 1890 har Sumposadskaja sjømannsskole operert ved bredden av Kvitsjøen og ga landet vårt mer enn 80 arktiske kapteiner. Den berømte kapteinen Voronin, som var den første som tilbakelagte Nordlig sjøvei i løpet av en navigasjonsperiode, avsluttet den også.
Det er kjent at pomorer hvert år arrangerte leirer på Murmansk kysten – de la båtene sine under jorden og snø om vinteren. Nærmere våren, da isforholdene fremdeles ikke tillot å starte navigering i Kvitsjøen, dro de med vogner fra pomorbosetningene i Karelia til båtene sine og dro til Norges bredder for å handle og fiske.
På 1600- og 1700-tallet tok en tradisjonell pomortrebåt opp til 60 tonn med last. Dette var store nok seilende fartøy for den tiden, gitt tid og breddegrader der de måtte jobbe.
Kjøpmenn fra den karelske byen Sumskij Posad kontrollerte omtrent en tredjedel av fiskehandelen mellom Russland og Norge.
Handelsforholdet mellom pomorene fra Karelen og nordmennene var basert på utveksling av fisk og brød. For dette ble prisen for brød og torsk utjevnet. En pud mel og en pud torsk kostet det samme – en rubel i sølv. Pomorer fikk mel fra de sentrale regionene i Russland og byttet det mot torsk fra nordmenn. Dette forholdet varte i over to hundre år. Senere måtte keiseren i Russland til og med innføre restriksjoner på eksport av brød. Likevel eksisterte korn- og fiskehandelen mellom pomorer og nordmenn lenge, som det er mange historiske bevis for. Kjøpmenn skrev i dokumentene at de solgte brød i naboregionene, men faktisk byttet de det mot fisk. Dermed er det bevart bevis for at forbruket av brød i Nord-Russland noen ganger var tre ganger høyere enn i den sentrale delen av landet.
Det er et godt resultat at begge våre land har bevart forholdet mellom stater og næringsliv i dag.
En del av flåten vår er basert i Norge, og gir jobber, laster kjøleskap og bruker annen havninfrastruktur.
I løpet av de siste årene har det russiske parlamentet, som jeg representerer her, vedtatt ganske mange reformlover innen fiskeri. Investeringskvoter ble introdusert. Resultatet av disse innovasjonene er at det i dag bygges 40 nye fiskefartøyer og 26 fiskeforedlingsanlegg. Ingen annen stat i verden har lagt så stort antall skip samtidig. Fiskere fra vår republikk alene bygger 5 nye fartøyer – tre langlinefartøyer og to trålere, samt to fiskeforedlingsanlegg.
Og her gjennomfører vi alle disse investeringsprosjektene med deltagelse av norske virksomheter. De norske selskapene Marin Teknikk og Skipsteknisk, Mustad og andre var involvert i skipsbyggingsprosjekter. Dette indikerer et høyt nivå av tillit mellom virksomhetene i våre stater.
Det langsiktige vellykkede arbeidet til Den blandete russisk-norske kommisjonen for forvaltning av fellesbestander av biologiske ressurser kan tjene som et levende eksempel på samarbeid mellom stater.
Det faktum at begge stater har utført avgjørelser vedtatt av Den blandete russisk-norske kommisjonen har uten tvil ført til fullstendig fravær av ulovlig fiske.
Selve tilstanden til kommersielle reserver i vårt felles reguleringsområde er et eksempel for andre regioner med felles interstatlig regulering.
Samtidig er ikke alle kommisjonens beslutninger fullført ennå.
For tiden gjøres det mye arbeid med elektronisk utveksling av data om fiskeaktiviteter til fiskefartøyer.
Russland har den lengste kystlinjen i Arktis. Vår republikk er en del av den arktiske regionen i Russland. I denne forbindelse utsiktene til å fiske i den åpne delen av Polhavet er det viktigste for våre to land.
Flere land har signert en avtale for å forhindre uregulert fiske på åpent hav i det sentrale Polhavet. Jeg mener at Den russisk-norske fiskerikommisjonen bør spille den viktigste rollen i denne prosessen.
Det spesielle behovet for deltagelse av russiske og norske forskere i utviklingen av et program for felles forskning på dette området ble allerede bemerket på kommisjonens møte i fjor. Den vellykkede praksisen med mange års felles arbeid mellom Russland og Norge for å forvalte reservene bør utvides til de åpne områdene i Polhavet.
Nå er Russland aktivt engasjert i bygging av forskningsfartøy, og det er planlagt å øke volumet av vitenskapelig forskning på dette området.
Landene våre er store maritime makter, og vi må opprettholde vårt lederskap på dette området!
Jeg ønsker alle medlemmer av Kommisjonen og eksperter konstruktivt og fruktbart arbeid.